Grunnelementer

I mitt livsteppe. Strikkede sådan, påstår jeg. Nåja.

Lett som en plett. Eller?

Familien! Ingen over ingen ved siden.

Diskusjonen by eller landlig liv har vært aktuell. Den er ferdig diskutert. Byen ble vraket. Vi har landet, i dobbelt forstand.

Skole, barnehage og togforbindelse til jobb ligger i gangavstand. Det samme gjør matbutikker og treningsaktiviteter, samt at det er kort vei ut i naturen. Vi er berget. Det bør kunne gå rundt.

Dermed er vi over på det elementære. Mat og drikke, søvn og fysisk aktivitet. Hvofor det store temaet?
Viktig å presisere her at det gjelder meg, ikke familien forøvrig. Det er et helsemessig problem som utgjør største floke, som jeg enda ikke vil slippe helt, men nok en gang vil forsøke å løse. Migrene. Av den hyppige og hissige sorten. Som medisiner ikke biter godt nok på. Livskvaliteten til hele famlien forringes som følge av denne mardrømmen av en sykdom, om enn meg mest.

1-5 anfall i uka betyr ikke jobb. Trangt levebudsjett. Store begrensinger på egen livsutfoldelse. Aller største sprik mellom lyst og mulighet. Ensomhet er en av de vondeste konsekvensene. For familien forøvrig; alltid stressa og sliten samboer som altfor ofte må dra lasset alene, samt unger som gjerne vil ha mamma med på ting hun ikke kan grunnet den fordømte hodepina. Kort fortalt.

Derfor: Mat og drikke, søvn og fysisk aktivitet!

Lavkarbo?
Fedon Lindbergs middelhavskost?
Steinalderkost?
Kjernesunn families matregime?
Yngvar Andersens sunne fornuft hva mat og trening angår?
Finnes spesialister på området migrene og mat?

Jeg har vel vært innom alle som er nevnt overfor. Men har kanskje ikke holdt på lenge nok? Det har ikke vært enkelt oppi tidligere studier og barnefødseler/smabarnstid. Kanskje er det ikke overkommelig for meg? Skal jeg bare innse de harde fakta og ønske et liv som offisielt ufør (ikke bare sånn i alminnelig praksis...) velkommen, og altså da ikke kjempe mer? Vil det i seg selv kunne bedre livskvaliteten fra den begredelige tilstanden den har vært i siste tiår, hva helse angår? Å slippe tak i å tro på at bedring er mulig?

Jeg er sta. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke tro at det må være sånn. Men ganger denne staheten meg ( og familien)?

Et siste forsøk på at dette er veien å gå? Kosthold, døgnrytme og fysisk aktivitet.
Jeg må ha det prøvd. Og dokumentert. Her. Følg med om du vil?

Reorientering eller orientering?

Jeg vet ikke. Kanskje bare orientering. For jeg er litt usikker på i hvor stor grad jeg gjorde en bevisst orientering tidligere i livet, kanskje jeg bare fløt med. Stålhusken er forlengst blitt søkk vekke. Hva enn jeg tenkte og gjorde dengang da, er mindre relevant. Det er her og nå som teller. En restart om du vil. Selv om bagasjen følger med.

38 år langt er dette lille livet blitt. En mann og tre barn har kommet til. Fine! Og mine! Eier dem gjør jeg såvisst ikke, men jeg preges av dem og de av meg. Vi setter våre spor på hverandres livsvei.

Livsveien forøvrig, som ikke er knyttet til det familiære og nære, er ikke av det mest vellykkede slaget. Det floket seg til flere steder på veien, og ikke alle floker har latt seg løse. De som forstatt fremstår som uløselige skal få ligge. Som ujevnheter i den ferdigstrikka delen av det som utgjør mitt livsteppe til nå. Det er ikke så farlig lenger. Mange nok er forhåpentligvis løst opp til at jeg kan få strikke videre. Det farlige er når man bare sitter med flokene og ikke kommer noen vei. En situasjon som vedvarte litt for lenge. Teppet er derfor på langt nær så langt, pent og innholdsrikt som det kanskje kunne vært. Men sånn ble det, det er unikt, det er mitt.

Skal jeg finne nye garnnøster å gripe fatt i, og i tilfelle hvilke? Er pinnene fortsatt brukbare, eller trenger jeg nye tilsvarende de jeg hadde eller andre størrelser og typer? Nytenkning trengs. Garantert. Og redselen for å tenke feil nye tanker må overvinnes.

Det er en jobb. Det også.