Grunnelementer

I mitt livsteppe. Strikkede sådan, påstår jeg. Nåja.

Lett som en plett. Eller?

Familien! Ingen over ingen ved siden.

Diskusjonen by eller landlig liv har vært aktuell. Den er ferdig diskutert. Byen ble vraket. Vi har landet, i dobbelt forstand.

Skole, barnehage og togforbindelse til jobb ligger i gangavstand. Det samme gjør matbutikker og treningsaktiviteter, samt at det er kort vei ut i naturen. Vi er berget. Det bør kunne gå rundt.

Dermed er vi over på det elementære. Mat og drikke, søvn og fysisk aktivitet. Hvofor det store temaet?
Viktig å presisere her at det gjelder meg, ikke familien forøvrig. Det er et helsemessig problem som utgjør største floke, som jeg enda ikke vil slippe helt, men nok en gang vil forsøke å løse. Migrene. Av den hyppige og hissige sorten. Som medisiner ikke biter godt nok på. Livskvaliteten til hele famlien forringes som følge av denne mardrømmen av en sykdom, om enn meg mest.

1-5 anfall i uka betyr ikke jobb. Trangt levebudsjett. Store begrensinger på egen livsutfoldelse. Aller største sprik mellom lyst og mulighet. Ensomhet er en av de vondeste konsekvensene. For familien forøvrig; alltid stressa og sliten samboer som altfor ofte må dra lasset alene, samt unger som gjerne vil ha mamma med på ting hun ikke kan grunnet den fordømte hodepina. Kort fortalt.

Derfor: Mat og drikke, søvn og fysisk aktivitet!

Lavkarbo?
Fedon Lindbergs middelhavskost?
Steinalderkost?
Kjernesunn families matregime?
Yngvar Andersens sunne fornuft hva mat og trening angår?
Finnes spesialister på området migrene og mat?

Jeg har vel vært innom alle som er nevnt overfor. Men har kanskje ikke holdt på lenge nok? Det har ikke vært enkelt oppi tidligere studier og barnefødseler/smabarnstid. Kanskje er det ikke overkommelig for meg? Skal jeg bare innse de harde fakta og ønske et liv som offisielt ufør (ikke bare sånn i alminnelig praksis...) velkommen, og altså da ikke kjempe mer? Vil det i seg selv kunne bedre livskvaliteten fra den begredelige tilstanden den har vært i siste tiår, hva helse angår? Å slippe tak i å tro på at bedring er mulig?

Jeg er sta. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke tro at det må være sånn. Men ganger denne staheten meg ( og familien)?

Et siste forsøk på at dette er veien å gå? Kosthold, døgnrytme og fysisk aktivitet.
Jeg må ha det prøvd. Og dokumentert. Her. Følg med om du vil?