Jeg vet ikke. Kanskje bare orientering. For jeg er litt usikker på i hvor stor grad jeg gjorde en bevisst orientering tidligere i livet, kanskje jeg bare fløt med. Stålhusken er forlengst blitt søkk vekke. Hva enn jeg tenkte og gjorde dengang da, er mindre relevant. Det er her og nå som teller. En restart om du vil. Selv om bagasjen følger med.
38 år langt er dette lille livet blitt. En mann og tre barn har kommet til. Fine! Og mine! Eier dem gjør jeg såvisst ikke, men jeg preges av dem og de av meg. Vi setter våre spor på hverandres livsvei.
Livsveien forøvrig, som ikke er knyttet til det familiære og nære, er ikke av det mest vellykkede slaget. Det floket seg til flere steder på veien, og ikke alle floker har latt seg løse. De som forstatt fremstår som uløselige skal få ligge. Som ujevnheter i den ferdigstrikka delen av det som utgjør mitt livsteppe til nå. Det er ikke så farlig lenger. Mange nok er forhåpentligvis løst opp til at jeg kan få strikke videre. Det farlige er når man bare sitter med flokene og ikke kommer noen vei. En situasjon som vedvarte litt for lenge. Teppet er derfor på langt nær så langt, pent og innholdsrikt som det kanskje kunne vært. Men sånn ble det, det er unikt, det er mitt.
Skal jeg finne nye garnnøster å gripe fatt i, og i tilfelle hvilke? Er pinnene fortsatt brukbare, eller trenger jeg nye tilsvarende de jeg hadde eller andre størrelser og typer? Nytenkning trengs. Garantert. Og redselen for å tenke feil nye tanker må overvinnes.
Det er en jobb. Det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar